Om rasen
Alaskan malamute er en hardfør arktisk frakthund. Forsøker vi å se bakover i historien og konstanterer fakta, vet vi at rasen ble godkjent i 1935 av den amerikanske kennelklubben. En person som skal ha en stor del av æren for dette er Eva B. Seeley som viet store deler av sitt liv til arbeidet med og for polarhunder. Samtidig må vi konstantere at rasen alaskan malamute, slik vi kjenner den i dag, er en rekonstruksjon av den store opprinnelige trekk- og frakthunden som hadde sitt opphav fra områdene rundt Norton Sound og Kotzebue i den nordvestlige delen av Alaska.
I løpet av 1920-tallet begynte arbeidet med å samle inn de hundene som lignet mest på bildet av inuittenes tunge frakthund og forsøket med å gjenskape denne typen hund. De som framfor alle deltok i dette arbeidet var Arthur Walden med kennel Chinook, Milton og Eva "Short" Seeley som overtok kennel Chinook, og Allan Alexander. Hundene som ble basen i rasen alaskan malamute ble hentet fra hele den nordlige delen av Nord-Amerika - det viktigste var at disse hundene tilsvarte den forestillingen de hadde av den kraftige, polare frakthunden. Selv om oppfatningen av hvordan malamuten skulle se ut varierte, så etterstrebet de fleste som ville ha en alaskan malamute, kraftfulle og godt fungerende sledehunder.
I følge beskrivelser fra oppdagelsesreisende og handelsmenn hadde inuittstammen Mahlemiutene, som levde i dette området, en forholdsvis stor og kraftfull trekkhund. Sjelden hadde disse inuittene noen store hundespann. Ofte kunne både kvinner og menn hjelpe til med å trekke sleden og å lede an veien innspente framfor sleden sammen med hundene. Flere ulike varianter av den polare spisshund ble utviklet i de nordre delene av området mellom Grønland, nordre delen av Asia og Nord-Amerika. Alle hadde sin opprinnelse i de eldgamle hundene som fulgte menneskene på deres vandringer og ferder i dette veldige området 6-7000 år tilbake i tid.
Inuittenes hund av malamutetypen er den som har blitt forbildet til dagens alaskan malamute. Det som framfor alt formet dem var deres evne til å overleve i et karrig polarklima med begrenset tilgang til mat, deres evne til å arbeide hardt samt evnen til å samarbeide med både mennesker og andre hunder. Hundene ble trolig brukt til både jakt, kløving og å dra sleder. Historien forteller at Mahlemiuterne var kjent for å behandle hundene sine godt og at det ikke var uvanlig å la hundene få komme inn i husværet sammen med familien. Antageligvis var individene noenlunde typelike.
Det store gullrushet førte til en enorm etterspørsel etter sledehunder og alle mulige hunder ble blandet med hverandre for å tilfredsstille dette behovet. Også de populære sledehundkonkurransene gjorde sitt til at mindre, lettere og raskere huskier ble krysset med de tyngre frakthundene.
På rasen alaskan malamute snakker vi om 2, i blant 3 grunnleggende linjer som ligger til grunn for dagens hunder; Kotzebulinjen, M'Lootlinjen og Hinman (få hunder men hadde betydning for rasens kvalitet). En kombinasjon av disse tre linjene var grunnlaget for Husky Pack-kennelen hvorfra de fleste av våre hunder nedstammer.
Rasen i Norge
I 1974 ble de første malamutene importert til Norge fra USA. Det ble importert flere hunder i løpet av de neste 10 årene og hunder fra Wakon, Tote-Um og Barrenfield skulle stå sentralt i malamuteavlen i årene som kom og finnes på mange stamtavler også i dag. Ellers ble mange av de tidlige importene brukt lite i avl. Etter hvert kom det flere malamuter inn til landet og vi har med jevne mellomrom fått inn nytt blod fra flere forskjellige land. Det har også blitt enklere å importere frossen sæd fra utlandet og dette er en mulighet flere av oppdretterne har benyttet seg av.
